Rocken er kanskje død, men rocka post-punk er sannelig mer levende enn på lenge. I hvert fall i Savages’ skikkelse.
Tekst: Aslaug Olette Klausen Foto: Stian Schløsser Møller
Britiske Savages har to kritikerroste album i bagasjen når de gjester Sirkus-teltet og Øyafestivalen tidlig lørdag kveld. Silence Yourself og Adore Life. Sistnevnte fra i år.
Vokalist Jenny Beth åpnet selvsikkert med å konstatere I Am Here, låten med samme navn fra debutskiva. Hun og resten av Savages var da også så visst til stede. Og det i langt større grad enn sist de gjestet Oslo. Den gang på Parkteatret.
Sad Person fulgte opp med tilsynelatende kontrollert sinne, slengt ut mot publikum. Det fungerte bare nesten som en forsikring mot påført aggresjon i de snerrende linjene I’m not gonna hurt you/ Cause I’m flirting with you. Kanskje er det også derfor publikum holder litt ekstra avstand til scenen.
I hvert fall må Beth be folk komme nærmere før bandet tar tak i Husbands. Det er ikke godt å si om det er effekten av hvordan vi foran sto tettere som også grep inn, men musikken tettnet, i betydningen; tightere. Og fraværet av distansen ble enda tydeligere når hun gikk de ekstra skittene frem fra kanten, og sang inn mer eller mindre knelende for de på fremste rad.
Tilbake midt på scenen proklamerte hun at de var lykkelige, vi var lykkelige, fordi dette nået, var vårt, sammen. Hun fortsatte med å si at «vi vet alle hvordan det er å ha det, kjipt, og våkner opp og tenker» (knapt en kunstpause) I Need Something New, og så er låten med samme navn rasende i gang.
Forrige gang jeg så Savages så jeg mest av den eminente bassisten. Vokalisten hadde humøret vendt innover. Dette er annerledes. På Sirkus-scenen står en vokslist som ikke bare leder så vel band som publikum. Det står en vokalist med vilje, og engasjement. Og i bakgrunnen, eller rettere, ved siden av briljerer bassisten fortsatt, mens vokalisten peker ut på publikum og synger med det som likner ektefølt innlevelse I Need Something New / I Need You!
Klappingen som følger underveis i singelen The Answer er ikke påtatt, ikke hentet opp, den er spontan. Savages har elegant gjenoppfunnet energien i rock. Det være seg om dette også, eller like mye, kan kalles post-pønk. Noe kan tilskrives Beths utstråling, scenetekke og grasiøse autoritet. Men det er også selve bandet, med sin klassiske besetning på fire, låtstrukturen, heftigheten og den fremførte råskapen.
Vil dere ha det høyere? Raskere? Spør Beth, før hun igjen sier at da må dere komme nærmere. Hun vil muligens slippe å se at det er glissent bakover, langt mer glissent enn bandet fortjener, eller kanskje hun bare vil ha en smak av intimiteten i inntrykket av en mindre scene. Om sistnevnte, så virker det. Ikke minst når hun igjen krysser over og nærmest står i publikum. Klassisk frieri, men med en verdighet, som understrekes i påfølgende T, I.W.Y.G – This is what you get when you mess with Love.
Det var så mye energi i sving at da de roet det hele litt ned med den relativt faste live-coveren av Dream Baby Dream falt den nesten igjennom, til tross for at den i all sin sårhet også vokste ut av egne rammer og ble favnet inn i noe umiskjennelig, hudløst, Savages-aktig.
Plutselig var det bare seks minutter igjen. Det kom i grunn overraskende på alle, også de på scenen, så det ut til. Kanskje var det en låt vi gikk glipp av i mellom, før de avsluttet, som de uttrykte at de ville, med mektig, messende Adore. Eller kanskje den ble knappere, hastigere, voldsommere. Eller kanskje, og mest sannsynlig, var den bare over så altfor fort, som også konserten var det. Til et indre ekko av et insisterende mantra, en besvergelse, og et påbud: Adore Life!
Les også: